Vis kilden til Flukt fra Kverken via Oslo til Sverige

''Tekst: [[Bommestad bygdeleksikon:Bidragsytere#Christensen, Arvid|Arvid Christensen]] og [[Bommestad bygdeleksikon:Bidragsytere#Ringdal, Tore Johan|Tore Johan Ringdal]]''

<small>''Denne atikkelen er basert på en samtale med Rannveig Haga. (f. Hvidsten) i mai 2023. Artikkelen var gjennomlest og godkjent av Rannveig, før hun ble syk og senere døde 24. desember 2023. Offentliggjøringen skjer i samråd med familien.''</small>

Etter fullført realskole fikk Rannveig Hvidsten (1924 - 2023) fra Kverken jobb i Forsyningsnemnda for daværende Hedrum kommune. En dag i april 1944 kl. 14.45, hun husket fortsatt klokkeslettet, ble hun kontaktet av sjefen Hans Johnsmyr som ba henne møte ute på gangen. Der traff hun Halvor Fehn. Han ga klar beskjed om at Rannveig og moren Sigrid hurtigst mulig måtte komme seg til Oslo for viderebefordring til Sverige. De kunne sette andres liv i fare, dersom de ikke dro. Begge foreldrene var aktive i motstandskampen og visste for mye. Faren Erling var allerede dratt.

Rannveig dro straks hjem til moren Sigrid. De måtte finne et sted hvor de kunne overnatte til neste dag. Det var for risikabelt å oppholde seg hjemme. Overnattingen skjedde hos Nora og Birger Bengtson (foreldrene til Nils og Herman Bengtson) i Hagalia.

=== Ingen kontroller ===
Tidlig neste morgen ble de hentet av Arne Tanum og lastebilen hans. Han arbeidet for Statens vegvesen, og hadde tillatelse til å kjøre nesten hele veien til Drammen. Rannveig og Sigrid hadde ikke tilsvarende tillatelser.

- Vi var heldige. Det var ingen kontroller underveis. Fra Drammen gikk ferden videre med tog til Oslo. Alt var organisert. Vi hadde klar beskjed om hvor vi skulle sitte. Det var en rar følelse å sitte der i samme vogn som flere tyskere. Vi var uten penger og papirer, men det gikk bra. Vi kom fram til Oslo. Der ble vi overraskende møtt av pappa. Vi trodde han allerede var i Sverige, forteller Rannveig

Planen var at familien raskest mulig skulle hjelpes videre til Sverige. Pappa Erling dro i løpet av et par dager, mens Rannveig og mor Sigrid i nesten seks uker ble værende i dekning på forskjellige steder i Oslo. Ett langt og slitsomt opphold med mye uvisshet.

Det var flere ruter fra Oslo. Rannveig og Sigrid var uheldige og måtte gjøre vendereis til Oslo flere ganger, alltid til et nytt bosted. De måtte mest mulig oppholde seg innendørs. Rannveig ble ble rastløs og fikk derfor lov til å gå ut på eget ansvar, men med formaninger om ikke å snakke med folk og holde meg unna forsamlinger osv. På trikken sto hun alltid på bakerste plattform. Når tyskerne hadde kontroll, gikk de som regel inn i første vogn. Dermed kunne hun komme seg usett av trikken.

=== Avreise ===
Så, 31. mai 1944 fikk de endelig reise og dro med tog til Halden, som var første mål.

- Det var ingen trivelig reise med tyskere i samme vogn, men ingen ting skjedde. Vi kom til Halden på kvelden og ble henvist til å overnatte i 2. etasje på stasjonen. Tidlig neste morgen kom Oslo-toget på vei til Sverige. Vi fikk plass i første vogn etter lokomotivet – ei såkalt kuvogn. Etterhvert kom det flere personer inn.

Snart satte toget seg i bevegelse, men det var ikke langt det kritiske punktet – grensen og grensekontrollen. Derfor stoppet toget igjen – fortsatt på norsk side. Lokomotivet skulle byttes ut med et svensk lokomotiv. Samtidig begynte kontrollen i bakerste vogn.

Rannveig forteller til Hedrum Historielags tidsskrift «Heidarheim»:

- Det var helt stille i kuvogna, men plutselig hørte vi noen rope på norsk utenfor vogna: «I dag er det nydelig vær dere». Okkupasjonstiden besto jo av særmeldinger, og denne var tydelig. Vi torde å se litt håpefullt på hverandre.

- Samtidig startet toget, tøffet noen få meter, før det stoppet igjen. Selvsagt var det vår vogn som ble åpnet først. Utenfor sto det to grønnkledte karer og gapte. Vi i vogna sakk sammen og resignerte. Vi trodde at vi ikke klarte det, selv om vi kom langt. Plutselig sa den ene grønnkledde: «Men hur i all sine dagar har ni hunnet hit»?

- Vi var i sikkerhet. Vi var i Sverige.

=== Lokalt nettverk ===
Tilbake til årsakene til at familien måtte flykte. Begge foreldre var, som nevnt, aktive i motstandskampen. Erling Hvidsten var ansatt i Statens Vegvesen som vegoppsynsmann i Hedrum. Han brukte jobben som en del av motstandsarbeidet. Bruene over Lågen ble for eksempel minert og klargjort for sprengning – men dette ble aldri iverksatt.

I 2. etasje i vegvesenets redskapssentral på Kverken, som lå på eiendommen til
–	Hvidstenfamilien, var det et lager med mye som ikke tålte dagens lys. Lageret ble aldri
–	avslørt. Hva som skjedde med lageret etter krigen, vet ikke Rannveig.
–	
Selv på lille Kverken var det et nettverk av personer som på forskjellig vis var engasjert i motstandsarbeidet. En av dem var Ole Larsen Dansen. Han var sjåfør på bussen mellom Larvik og Sandefjord. Familien hans bodde hos Doris og Erik Karlsen på Kverken.

- Datteren Karen – bedre kjent som Lita – likte godt å komme på besøk hos oss, men hun måtte alltid gå i gummistøvler. Det skjønte hun ikke den gangen. Årsaken var at hun, på den måten, brakte med seg viktig informasjon og illegale aviser med nyheter - blant annet fra London, sier Rannveig.

Dertil hadde familien Hvidsten, som mange andre, en ulovlig radio hvor de lyttet på sendingene fra London. Radioen lå gjemt i vedlageret i skråningen ned mot Lågen, men ble aldri avslørt.

Det var med andre ord mange grunner til at de kunne være i fare og måtte komme seg i sikkerhet. Om familien noen gang virkelig ble angitt, vet ikke Rannveig, men de kunne ikke ta risikoen ved å bli boende hjemme.

=== Sykepleier ===
Den første tiden i Sverige var ikke lett. Uten ett eneste papir var det begrenset hva de kunne gjøre, men det bedret seg etter hvert.

Rannveig ble opptatt på et kurs for å kunne jobbe som sykepleier ved feltsykehusene for nordmenn som kom over grensen. Hun ble etterhvert utplassert i Dalarne – i Falun/Borlange-området. Foreldrene ble igjen i Uppsala.

Feltsykehusutdannelsen fikk hun bruk for etter hjemkomsten i 1945. Hun dro til Bergen for å jobbe ved et feltsykehus som var opprettet der. Der var hun i ett år, før hun reiste hjem igjen og begynte i jobb ved Rikstelefonen i Larvik. Tre år senere dro hun igjen Bergen - til en jobb i Rikstelefonen der. Oppholdet ble imidlertid ikke langvarig. Etterhvert vendte hun nesa hjemover igjen.

Der traff hun Torger Haga som drev en gård i Hagalia. De giftet seg i 1954. «Karrieren» i rikstelefonen var over. Det var nok å gjøre hjemme på gården. Rannveig og Torger fikk fire sønner. Den eldste, Geir Anton, har forlengst overtatt eiendommen hvor det i dag ikke er noe gårdsdrift tilbake. Mesteparten er lagt ut til boliger.

''Torger døde i 2020 og Rannveig døde julaften i 2023.''

[[Kategori:Historier fra Bommestad-området]]