Vis kilden til Mitt Kverken

[[Kategori:Historier fra Bommestad-området]]
''Tekst: [[Bommestad bygdeleksikon:Bidragsytere#Christensen, Arvid|Arvid Christensen]]''<ref>Kilder: .</ref>

'''Hvor går grensene for Kverken? Det er det ulike meninger om. For oss som vokste opp etter krigen i 1945, er det ingen tvil: Kverken er området mellom Hedrum Cementstøperi og Grinda. Aktivitetsområdet (reviret) vårt under oppveksten var likevel langt større. Det strakk seg fra Holagropa opp til Seierstad på østsiden av Lågen og fra Stubberød opp til Reinemobekken på vestsiden. Når skøyteisen hadde lagt seg om vinteren, dro vi ofte litt lengre opp, til Skautjønna, litt nord for pukkverket.'''

Alle kjente alle på Kverken. I den daglige omgangen var nok kontaktene likevel mer delte, alt etter bakgrunn, interesser, men også familieforhold. Det tradisjonelle kjønnsrolle-mønsteret med utearbeidende mann og hjemmeværende kone for å passe og styre hus og barn, var dominerende. Alle boligene, de fleste på to etasjer, var bygget før krigen, og uten innlagt vann med bad og toalett. Derfor var det et stort fremskritt, når Kverken midt på 1950-tallet, fikk innlagt Farrisvann. Det åpnet mulighetene for å gjøre flere oppgraderinger.

Det var bare et fåtall husstander som hadde telefon. Det måtte søkes, og ventelisten var lang. Dette var også før fjernsynets tid. Radiooverføring av store idrettsarrangementer var minst like spennende som i TV-overføringene noen år senere. Sigmund Ulnes hadde bil med radio. Under en strømutkobling på 1950-tallet stimlet vi unge oss rundt bilen hans, for å høre overføringen av en fotball-landskamp.

=== Kristelig miljø ===
Kverken hadde et aktivt, og dels konservativt kristelig miljø, f.eks  Kinas Vel  med medlemmer fra begge sider av Lågen.  Det ble holdt jevnlige møter rundt om i hjemmene. Ofte med en gjestende predikant.  Kvinnene var i klart flertall. Skillet mellom disse miljøene og den øvrige befolkningen gjaldt imidlertid ikke alltid for oss barn. Vi vanket og lekte sammen.

Hvis vi ble invitert inn til et møte, og det «luktet» gratis boller og brus, så møtte vi gladelig opp. Etter et møte på Grinda, hvor Jan Nordkvelle og jeg deltok, spurte Jan: - Hvor mye tok du? Han hadde tatt 10 kroner fra kollekt-bollen. Jan torde ikke selv å gå inn for å levere tilbake pengene. Den jobben fikk jeg.

Under krigen var det to-tre søndagsskoletilbud. Grinda sto sentralt. Karen (Lita) Bolt Evensen husker det godt, og har mange ganger rost Grinda for jobben som ble gjort for de minste barna under krigen.

På slutten av 1940-tallet og 1950-tallet var det søndagsskole på Danmark skole i regi av lærer Kristian Hellenes og Arne Eriksen. Ettersom vi vokste opp, og mer og mer ble til ungdommer, inviterte Marit Bøe til yngres i Brua. Flere fine kvelder der.

=== Kverkens Frie Garde ===
Etter krigen ble den mannlige diskusjonsklubben "Kverkens Frie Garde" etablert.

Temaene på de månedlige møtene, som alternerte mellom hjemmene, gikk på alt fra lokale saker og polpriser til norsk og internasjonal storpolitikk.
 
Foruten møtevirksomheten, arrangerte klubben ski- og skøyteløp for alle barn, uavhengig av fedrenes medlemskap i klubben. Resultatene kom i avisene. Det var stort å se navnene våre på trykk. Se Ski og skøyterenn

Klubben tok også initiativ til bygging av barnehage mens kvinnene dannet egen barnehageforening. Det var ikke barnehage med faste ansatte, åpningstider mv, men mer en lekeplass hvor foreldrene hadde oppsyn.  Flere kvinner var også medlem av sanitetsforeningen.

Kverken hadde to kolonialbutikker med en knapp kilometers avstand: Nordby Landhandel og Fossheim landhandel. Folk handlet på kreditt – eller bok som det het den gang. Innkjøpene ble notert for hånd i en stor protokoll og gjort opp når ektemennene fikk lønning, som regel hver 14. dag.

Det kan ikke stikkes under en stol at det på Kverken også var en gruppe øltørste menn. De ble ikke bare sett på med blide øyne. De hadde sine «møter» som tiltrakk gjester utenifra. 

=== To skoler ===
De fleste barna gikk på Danmark skole med skolegang annenhver dag. Jeg, og noen få andre, gikk på Nanset skole med skolegang hver dag. Hvor skolekretsgrensen gikk, er uklart, om det i det hele tatt var en slik grense.

Det var flere oppfatninger/meninger om det.  Uansett hvor man trodde grensen lå, var det elever på begge skoler fra begge sider av den antatte grensen. Hvorfor vi gikk på to forskjellige skoler, spurte vi aldri om. Vi bare aksepterte at slik var det.

Elevene på Danmark skole hadde gratis skolebusstransport med Grønnrødbussen. Selv om skolebussen kjørte rett forbi oss, måtte  vi som gikk på Nanset skole, som regel ta oss fram de 3 kilometerne på egenhånd, med rutebuss og/eller med sykkel eller til fots. 

Barna som bodde i Vestmarka, gikk på Danmark skole. De ble hentet av Grønnerød-bussen. På vei til Vestmarka kjørte bussen nesten helt opp til Nanset skole. Offisiell skolebuss for oss Nansetelever var Grønnerødbussen altså ikke, men det hendte likevel at vi «lurte» oss med. 

Avkjøringen til Vestmarka, ved Torstvedt-porten, var så krapp at bussen måtte snu lengre opp, ved bensinstasjonen til Søren Røed. Derfra var det kort vei til Nanset skole. Det hendte  at vi, kanskje for spenningens skyld, ble vi med bussen tur/retur til Vestmarka. Da kom vi noen ganger for sent til skolen, men vi fikk tilgivelse. Vi hadde jo kjørt med skolebussen.

Vi på Nanset skole hadde engelskundervisning fra 6. klasse.  Ved Danmark skole var det ikke slik. Ved overgangen til den daværende realskolen, ble elevene fra skoler som ikke hadde engelskundervisning. samlet i en klasse som gikk under det litt nedverdigende ordet «bondeklassen». 

=== Fritidsaktiviteter ===
På fritiden eksisterte ikke skillet mellom oss barn etter hvilken skole vi gikk på. Vi var gode venner. Gutter og jenter omgikk og underholdt hverandre. Nordbybekken var en yndet lekeplass og åsted for mange aktiviteter. Om sommeren hjalp de eldste jentene (fødte før krigen) til med å gjete kuene på småbruket til Trulsen på Skogmo.

Guttene spilte mye fotball, men på søndager og helligdager var det iblant uten deltagelse av barn med «misjonsforeldre».  Vi lekte cowboy og indianer, også jentene, mens guttene kjørte pinnebil. Vi hadde en pinne i hendene, og «kjørte» fram og tilbake med pinnen som bilratt. 

På Kverken og Bommestad bodde vi nær daværende riksvei 40 – kjent som Sørlandske hovedvei. En populær aktivitet var å skrive ned bilnummer i en notisbok. Gjevest var det å notere nummere på biler fra Vestlandet og nordover - fra bokstaven L og videre. Det var som regel langt mellom dem.

Mens guttene holdt sammen på fritiden under hele oppveksten, trakk nok jentene som gikk på Nanset skole, etter hvert mer mot Nanset og skolevenninnene og aktivitetene som ble tilbudt der. Kanskje hadde også noe med gutter å gjøre.

=== Fotball ===
  
Om sommeren var det mye fotball for guttene. Vi - Tore Johan Ringdal, Jan Nordkvelle, Walter Ulnes, Peter Johansen, Rolf Sandmo, Ragnar Holm, Svein Haakon Seierstad og Arvid Christensen - dannet et løkkelag og spilte mot tilsvarende lag på Nanset og Verningen/Amundrød-området. Dommer hadde vi ikke. Lagene dømte i fellesskap. Det gikk veldig bra.

Larvik Turn, med sine blå og hvite drakter, var ett av Norges beste fotball-lag på den tiden. Selvsagt måtte også vi ha blå og hvite drakter. Hvite underskjorter dugde bra som drakter. Noen ble også påført nummeret til idolene i Larvik Turn.

=== Holagropa ===
Lågen var selvsagt en yndet lekeplass og badeplass, selv om vannet var iskaldt. Det var flere badeplasser.  Søndagsutfluktene med hele familien til Holagropa var likevel ett av høydepunktene.  Da vanket det gjerne en halv flaske brus, noe som nærmest var uhørt til hverdags.

Det var mulig å kjøre bil ned til Holagropa via Rauanveien og den gamle veien ned til det tidligere fergeleiet.  For det første var det på langt nær alle som hadde bil. Dernest var veien ned til Holagropa bratt og kunne være bløt og sølete.
Derfor valgte de fleste å legge turen til fots langs Lågen fra Bommestadbrua. Det vil si ikke bare til fots. Her lå fortsatt skinnegangen, og en tralle, som ble brukt til transport av stein under forebyggings-arbeidet i Åbyfoss etter storflommen i 1927. Vi kjørte tralle, så ofte vi kunne, nesten halve distansen ned til Holagropa.
- Det hendte at vi hadde med varmmat. Da var tralla god å ha. Det gikk unna så fort unna ertesuppa skvalpet over, minnes Lita Bolt Evensen.

=== Åbyfoss ===
Åbyfossen var ellers en sentral del av Kverkenmiljøet. Vi likte å følge med laksefiskerne, om de fikk fisk. Det var spennende. Når laksen bet på kroken, kunne det gå opp til en times tid før den var på land.

Bare vi ikke sto i veien for laksefiskerne, prøvde også vi unge håpefulle fiskelykken. Fiskestenger hadde vi ikke, men en hasselkvist fungerte bra. Fangstene ble deretter – små ørreter eller tryter (abborer) som oftest endte opp som kattemat.

Om sommeren dro Kverken-kvinnene ned i Lågen for vasking av klær. Bålpannen ble fyrt opp for koking av vasken. I påvente av at vasken ble ferdig, koste de seg kaffe og mat mens praten gikk om alt mulig. Et lokalt «Se og hør», lenge før det begrepet ble lansert. Ofte ble det også tid til et bad, før det var tid for hjemvei og middagslaging

=== Ski og skøyter ===
Om vinteren gikk vi på skøyter og ski.  Så fort foreldrene hadde sjekket om isen var trygg, gikk turen til Nordbytjønna. Etterhvert syklet vi også opp til Skautjønna som var mye større, og hvor vi virkelig fikk bruk for skøyteferdighetene.

Det var likevel skiaktivitetene som dominerte. Vi gikk på skiturer i Nordbyskogen (som nå er i stor grad er utbygd) og videre mot Haga og Vestmarka samt skogsområdene mellom Grinda og Reinemo.

De fleste av oss hadde bare ett par ski som ble brukt både til langrenn og hopp. Vi laget små hoppbakker der hvor terrenget tillot det, men Haugen-bakken i hagen til familien Andreas Haugen ved Reinemobkken, var den beste og mest benyttede. 

For de «store» guttene som hadde egne hoppski – f.eks. Herbjørn Haugen, Johannes og Arne Bøyum, Kåre Helgeland, Sigmund Ulnes og Oddvar Christensen, var det annerledes. De dro gjerne både Dammen-bakken og/eller Bratteli bak Skytterlaget på Nanset. 

=== Svevde over brøytebilen ===
På hjemmebane var det Bommestad-bakken som gjaldt. Bakken var spesiell. To veier - Rauanveien og en privat gårdsvei - utgjorde kulen, og måtte hoppes over for å komme ned i unnarennet. Sletta lå der hvor Bommestad skole ligger.

En vakt passet på at ikke var noen biler i sikte på Rauanveien, før hopperne satte utfor. Herbjørn Haugen forteller om en episode hvor vaktholdet sviktet. Lars Ringdal kom med brøytebilen, og hopperen svevde over plogen. Det var nære på, men det gikk bra. Lars Ringdal var ikke spesielt blid etterpå.

13 år gammel skulle jeg kjekke meg og hoppe i Bommestadbakken. Hjemme hadde vi et par gamle og dårlige hoppski. De fikk duge. Ragnar Holm var med som vakt. 

Det fikk galt. Jeg husker ikke selve hoppet, men at jeg fikk svært høy fart i ovarennet.  Da jeg mørbanket våknet på kulen, spurte jeg hvor langt jeg hoppet. Ragnar skjønte alvoret og skaffet hjelp. Hans tante Magna Larsen bodde like ved (der hvor familien Dagfinn Marthinsen bor i dag). Hun hentet meg på en sparkstøtting og la meg på en sofa i stua inntil far min, Henry Christensen, hentet meg med vegvesenets lastebil. Hadde noe tilsvarende skjedd i dag, ville det helt sikkert vært full utrykning med blålys og sirener.

Etter et par dager på sofaen hjemme i stua, fikk jeg time på Larvik sykehus. Røntgenbildet viste en skadet ryggrad. Det resulterte i tre måneder med gipskorsett. Slik endte min hoppkarriere, men ryggen ble bra. Det har den vært siden.    

=== Arbeidsplasser ===
I tillegg til Bommestad gård var det tre småbruk på Kverken; Skogmo – Stenstad – Grinda. Mannfolkene der hadde andre jobber i tillegg, heltid eller deltid. 

På Bommestad/Kverken-området var det to større bedrifter; Hedrum Cementstøperi og Fortuna Trevarefabrikk. Ved Bommestad bensinstasjon hadde Bjørn Sunde et radiatorverksted i underetasjen. Bensinstasjonen var en populær møteplass – særlig innendørs på bensinvakta. Det var så trangt, at vi mer enn en gang ble kastet ut av Haavard Kjær.

Det var mange sjøfolk på Kverken, og ungkarer så vel som familiefedre, dro i flere sesonger på hvalfangst. De var borte fra oktober til april/mai. Når de var hjemme i sommerhalvåret, tok de  ofte ulike korttids jobber, f.eks. på cementstøperiet og /eller som tømmerfløtere i Numedalslågen.

Mødrene på Kverken var som nevnt hovedsakelig hjemmearbeidende, men på sommerstid var det noen ekstra kroner å tjene ved luking på gartneriet på Stubberød.  

Statens Vegvesen hadde en lokal garasje- og redskapsstasjon på Kverken. Min far var sjåfør i vegvesenet og hadde base der. Ett av vinterens høydepunkter var, etter store snøfall, å være med i brøytebilen og rydde veiene.  Kanskje ikke helt etter boka, men slik var det.

Kristian Baklie var en velkjent altmulig-mann på vegvesen-tomta. Han var populær blant oss barn. Det var aldri nei, når vi spurte ham om hjelp.

Vi hadde postkontor med Therese Eriksen (Lunde) poståpner.  To syklende landpostruter hadde base her. Harald Grinda (Haraldsen) betjente den ene – Ringdalruta.                         Se Postbud utenom det vanlige og Hedrum poståpneri.

Det var flere krigsseilere og aktive motstandsfolk på Kverken. Se artikler på Bommestad.no  «-Flukt fra Kverken via Oslo til Sverige» - «Litas minner fra Kverken» og «Oversikt over sjøfolk.»