Billettør på Larvik – Sandefjordruta

Tekst: Jan Nordkvelle

Larvik – Sandefjordruta hadde fire busser på slutten av 1950-tallet. Det var avgang kvart over hel time fra Larvik og kvart på hel time fra Aagaards plass i Sandefjord. Turen nok normalt 45 minutter med 15 minutters opphold før retur. Turen fra Larvik til Sandefjord kostet en krone og nitti øre.

Det var to busser som møttes underveis. Vidar Delesand og jeg var billettør på hver vår buss. Det var fem sjåfører som byttet på, Oscar Stensrud - Karenius Delesand - Odd Eide - Ola Larsen Dansen - Rolf Kristensen. De var forskjellige. Noen kjørte sakte, andre fort.

Vareleveringer

Jobben som billettør var noen ganger krevende. Ved avgang om morgenen var det mye varer som ble sendt med bussen. Da gjaldt det å stable varer som skulle lengst, innerst i lasterommet bak. Blant annet ble det sendt kjøttvarer fra slaktere til butikker underveis. Disse varene hadde jeg som regel framme ved motorkassa, slik at jeg ikke skulle glemme å levere.

Det var en sikringsboks fremst på motorkassa. Jeg løftet på lokket og la følgebrevene etter hverandre, slik at jeg kunne se hva som skulle av hvor. I tillegg til alle vareleveringene, gikk jeg rundt i bussen for å ta i mot betaling fra passasjerene. En gang var det så travelt, at jeg glemte å levere kjøttvarene til Jansen på Verningen. De ble med til Sandefjord, og ble levert på tilbaketur. Husker at jeg fikk kjeft.

Etter første tur til Sandefjord var det som regel lite folk med bussen på tilbaketuren Når vi nærmet oss Larvik, hendte, det at bussen var tom for passasjerer. Da kunne det skje at vi stoppet i Hagalia, der Ola Dansen og Ingjerd drev kolonialbutikk. Da gikk Ola inn og lagde frokost til oss.

Når det var andre som var sjåfører, fikk vi som regel tid til å gå på Melkestua på Lilletorvet. Der møttes gjerne busspersonellet fra flere ruter. Trivelig. Etter turen på Melkestua, var det tid for å laste pakker fra Pakkesentralen før avgang kl 11.15. Hvis det var litt tid til overs, var det til å vaske bussen. Jeg spurte gjerne sjåførene om de kunne kjøre bussene fram til vaskeplassen. Svaret var som regel at det kunne jeg klare sjøl. Dermed fikk jeg tidlig prøve meg som bussjåfør.

Skuespiller

Som sagt, sjåførene var forskjellige. Oscar Stensrud var den eldste. Han tok det med ro, og ble gjerne litt forsinket til Sandefjord. Jeg syntes at det gikk litt tregt noen ganger. Oscar var også skuespiller. En gang, før avgang fra Sandefjord, fant han på å spille full. Han kom ravende langs bussiden og hadde også en runde ute på plassen. Etter hvert nærmet han seg døra og prøvde å komme inn i bussen. Han kom seg etter hvert opp til motorkassa med kurs mot førersetet. Gebisset hadde han snudd, så det sto bak fram. Forferdelig å se på. Folk satt litt lamslått, og noen sa at dette ikke gikk an. Da reiste Oscar seg og bukket mot ``publikum." Folk klappet og lo. Utrolig.

Frakjørt billettør

Odd Eide likte å kjøre fort. En gang hadde vi ikke stopp mellom Ringdal landhandel og Skolmerød. Det bygde seg opp god fart. Jeg satt på motorkassa, og det rista og skaka i den gamle bussen. Da likte Odd seg.

Etter en avgang fra Sandefjord hadde vi stopp ved Bommestad gård. Der kom det på to nye passasjerer - en sjåfør fra et annet buss-selskap og en dame med barn og barnevogn.

Sjåføren satte seg på motorkassa og begynte å prate med Ola Dansen. Jeg sa fra til Ola at jeg skulle sette barnevogna i lasterommet. Jeg gikk ut og tok tak i barnevogna, men da kjørte bussen. Der sto jeg med billettørveske og barnevogn. Bussen stoppet ikke før den var på den andre siden av lågabrua ved bensinstasjonen. Da var det å dra med seg vogna og begynne å gå.

Det pågikk utbedring av veien, slik det var mye løs grus. Slitsomt. Da jeg kom fram, etter en stund, lo hele bussen. Jeg var svett, det var varmt, og jeg syntes slettes ikke det var så moro.

Ellers var det en veldig trivelig tid å være billettør på Larvik – Sandefjordruta. Det var stor fotballinteresse på 1950 tallet da Larvik Turn og Fredrikstad knivet om å være best i Norge. Det ble ofte satt opp busser til Larvik Turns bortekamper.

Når Oscar Stensrud kjørte, var han nesten ikke å kjenne igjen. Da gikk det unna. For meg var det moro å kunne være med, og følge med på Gunnar Thoresen, Reidar Sundby og gjengen.