Kverkenundergangen: Glede på Kverken

Tekst: Arvid Christensen

3. desember 1990 var det offisiell åpning av undergangen på Elveveien ved Kverken. Rådmann Aud Holtskog i Larvik og førsteklassingen Christina Gidske Mol ved Bommestad skole sto for det seremonielle ved klipping av snor. Skolens øvrige elever deltok selvsagt også, og framførte en sang skrevet for denne spesielle dagen. Deretter prøvegikk elevene undergangen, før boller og brus ventet, da de kom tilbake til på skolen.

- Jeg husker ikke selv hvordan jeg ble plukket ut til snorklippingen, men har blitt fortalt at læreren valgte meg fordi jeg var selvstendig og ville tørre å gjøre det. Jeg husker at det var samlet en del folk, og at jeg hadde på meg en boblejakke med mange farger, sier Christina Mol Slettenes. I dag bor hun på Røa i Oslo og arbeider som leder av avdeling for kognitiv rehabilitering ved Sunnaas sykehus på Nesodden.

«- Glede på Kverken» het det i Østlandspostens omtale av åpningsmarkeringen for undergangen. Endelig var man i mål, men først etter en til dels kronglete vei. Veimyndighetene ga vekslende vedtak/signaler Det var heftige diskusjoner i så vel avisspaltene som i politiske organer, blant annet med tre interpellasjoner i Hedrum kommunestyre. Den offisielle åpningen ble derfor også markert med reportasjer i så vel Østlandsposten som Sandefjords Blad.

Lysregulering ikke godt nok

Åpningen skjedde etter at Hedrum, og øvrige nabokommuner, ble slått sammen med Larvik kommune fra 1. januar 1988. I begynnelsen var det ikke snakk om undergang, men fotgjengerovergang med lysregulering. I Hedrum kommunestyre i september 1984 etterlyste Alf Haga (AP) gjennomføring av planene om lysregulering ved oppkjøringen fra Nansetveien til det nye boligfeltet i Nordlia.

Svaret fra ordfører Olav Bergene Holm (KrF) var negativt. Selv om planene var godkjent av Vegkontoret i Vestfold, var det Vegdirektoratet som hadde det siste ordet. Kommunen kunne ikke gjøre noe på egen hånd.

Bare en ukes tid senere kom meldingen om at Vegdirektoratet hadde godkjent planene, men nå satte Vegkontoret i Vestfold bremsene på. Det var ikke penger på budsjettet til et slikt prosjekt.

Vegkontoret ville heller ikke ta imot tilbudet fra Hedrum kommune om å forskuttere prosjektet med 100.000 kroner. Vegkontoret var reservert mot å legge seg på en slik praksis, og ville heller vente til man fikk penger nok på eget budsjett.

Ventetiden ble ikke lang. I slutten av oktober 1984 kom kontrabeskjeden. Vegkontoret hadde likevel funnet midler til prosjektet, og satte fortgang med gjennomføringen. Etter en ukes tid var arbeidet med lysreguleringen. i gang.

Freden ble likevel ikke lang. Med tanke på den planlagte Elveveien med økt trafikk med høyere hastigheter, og ikke minst mer tungtrafikk, ble lysreguleringen likevel ikke sett på som en god nok løsning. Fra både Hagatun velforening og samarbeidsutvalget ved Bommestad skole kom det krav om at lysreguleringen måtte erstattes av undergang.

Frivillige trafikkvoktere

Foreldre med barn på skolen, og andre frivillige, stilte opp som trafikkvoktere og loste elevene trygt over veien. Under åpningseremonien av undergangen ble disse takket og overrakt blomster fra foreldrerådet. Det var Erik Norum, Carl Sverre Larsen, Erik Olaussen, Øyvind Rasmussen og Torunn Hagtvedt.

I et intervju med Østlandsposten 2. juni 1987 pekte Gunnar Stien, formann i Hagatun velforening, på at ca halvparten av elevene ved Bommestad skole ville krysse Elveveien. I tillegg ville trafikken av myke trafikanter øke utenom skoletid, når den nye idrettshallen ved skolen ble tatt i bruk.

Gunnar Stien var også medlem av Hedrum kommunestyre, valgt inn for Arbeiderpartiet. For annen gang interpellerte han i kommunestyret og ba om fortgang i saken. Stien fikk støtte fra flere andre representanter fra ulike partier. Debatten endte opp med et enstemmig vedtak om å videresende saken til rask behandling i formannskapet.

Fra vegkontoret kom det positive signaler, men først måtte kostnadene utredes. Kommunen måtte også være villig til å påta seg en del av kostnadene ved videre planarbeid. Kommunestyret sa ja til å samarbeide med vegvesenet og valgte enstemmig tre medlemmer til en felles plankomite. De tre var rådmann Hall Trøan Galaaen. teknisk sjef Kåre Sandboe og Alf Haga.

Etter kommunesammenslåingen i larvikdistriktet fra 1. januar 1988, ble Kverkenundergangen en sak for den nye kommunen og nye politiske organer. Det resulterte i at, nå avdøde, Gunnar Stien meldte seg ut av Arbeiderpartiet. Han var misfornøyd med partiets håndtering av Kverkenundergangen, men også av andre saker,

Debatten rullet videre, blant annet ved at Østlandsposten på lederplass støttet planene om undergang på Kverken.

Gjennomslag

I oktober 1988 kom endelig gjennomslaget. Rådmann Galaaen fremmet forslag om at undergangen skulle bygges ved at Larvik kommune og vegvesenet delte på utgiftene. Vegkontoret i Vestfold var tidligere var imot at kommunen kunne forskuttere en slik utbygging. Nå foreslo vegsjef Johan Lepperød at Larvik kommune kunne forskuttere hele utbyggingen mot at vegvesenet tilbakebetalte sin andel i senest i 1991.

Dette ble resultatet. Undergangen ble anslått til å koste 1.920.000 kroner, hvorav vegvesenets andel ble fastsatt til 600.000 kroner. Arbeidet ble igangsatt sommeren 1990 og fullført midt i november og med offisiell åpning 3. desember.

Den gangen var det bare to felt på Elveveien. Senere ble veien utvidet til fire felt, og undergangen utvidet tilsvarende.

Per Henrik Mol - far til Christina - husker godt debatten omkring trafikkforholdene på Elveveien og om undergang eller ikke på Kverken.

- Opprinnelig ble det først satt opp et trafikklys, men det fungerte dårlig. Trafikantene tok ikke alltid hensyn til det, sier han.

Familien Mol bodde den gang i Nordliveien. - Barna i dette området skulle egentlig gått på Nanset skole, men der var det ikke plass til flere elever. Derfor gikk barna på Bommestad skole i stedet, sier Mol.

Gang- og sykkelfelt

Undergangen løste problemet med kryssing av Elveveien, men ikke skoleveien videre, også over Bommestadbrua.

- Det var en strekning med stor trafikk. Mange trafikkulykker satte sitt preg på skoleelevene, sier Per Henrik Mol. Han var den gang medlem av Foreldreutvalget (FAU) ved Bommestad skole. Utvalget engasjerte seg sterkt for å sikre skoleveien bedre. Arbeidet resulterte i utvidelse av Bommestadbrua med et eget sykkel- og gangfelt.

- Heldigvis var myndighetene lydhøre. Det gikk ganske greit å sikre skoleveien i tråd med våre ønsker, sier Mol.