Thora Hansen forteller

Tekst: Thora Hansen (fortalt til Jan Th. Fredheim)

Jeg, Thora Hansen, kom til Kverken i 1942.

Tante Esther og onkel Skule bodde over butikken til Landhjem. Vi flyttet raskt til en leilighet i 2. etasje på sementstøperiet, den lå mot nord, med kjøkken og stue. De hadde tante Esther sin fostermor boende hos seg, mor Tinken. Hun satt hele dagen i en gyngestol på kjøkkenet, og hun sang gamle viser. Hun og jeg lå i stuen, og tante og onkel på kjøkkenet.

Onkel Skule jobbet i støperiet sammen med Bernhard, sønn til glassmester Gundersen. De sto hele dagen og støpte takstein og store sementringer til å ha over kullmiler.

På det store loftet lekte vi ungene, der var det også perfekt å tørke tobakksblader. Tobakken måtte jo dyrkes sjøl.

Tante Esther hjalp til på en av Seierstad gårdene. Det hendte jeg fikk bli med, og jeg glemmer ikke de fine brødskivene vi fikk til formiddagsmat.

Vintrene under krigen var iskalde. Veien til Danmarkskolen ble ikke brøyta etter snøfall. Vi ungene gikk sammen, og vi kom stadig for sent, da ingen av oss hadde klokke. Lærer Hellenes spurte bare hvorfor vi var så sene, men ingen svarte. Han var snill, glemmer han aldri! Han ble aldri sint. Han tok tøyet vårt og hang det til tørk i skolestua hvor det var en stor, svart ovn.

Utenfor det lille røde huset til fru Gundersen hoppet vi paradis i vårsola. Hun var bestemt og litt» buldrete», men hun likte unger. Gundersen var glassmester, og dro hver dag med bussen. Han hadde alltid en glassrute under armen. Jeg hørte aldri et ord fra ham.

Postmesteren bodde på en liten høyde, og han syklet oppover i dalen med posten. Johansen sjøl hadde en stor, svart schæferhund, jeg hadde stor respekt for de begge.

Tyske tropper kom marsjerende fra Sandefjord i lange kolonner. Offiserene kjørte i åpne biler, og kastet ofte dropsposer til oss ungene, der vi stod og glante på dem. Det luktet av skitne og svette militære, og av hestene som dro feltkjøkkenet. Det var krig!!

Når flyalarmene gikk, kom noen av de nærmeste naboene til kjelleren i støperiet, der følte vi oss tryggere.

Hos skomakeren over veien var det ofte livlig, men ikke for oss barn da..

På gården Grinna var det misjon av forskjellige slag. Det var aldri kjedelig på Kverken.

Jeg lekte med Elsa Ihlen, Bjørg Holm, Astrid Pettersen, Åse Heyn, Alvhild Johansen og flere. Far til Astrid var uteseiler, slik som min far. Dette var et trivelig sted å bo for oss ungene.

Jeg må ikke glemme Sverre Sem, noen år eldre enn meg, han var så veldig sterk!

Husker også Elly Stolpestad, med datter Bodil. Mannen var også uteseiler.

Og Alf Heyn og hesten hans, som fant veien hjem etter et fuktig besøk i byen.

Min bestefar kom fra en gård i Småland. De var 5 søsken, og han dro til Norge for å tjene penger. Vi har til dags dato god kontakt med familien der.

Da krigen var slutt, kom min onkel Thorleif og hentet meg med sykkelen sin.

Vi dro til Nanset, og mitt eventyr på Kverken var over!

Hilsen Thora.